Reviews and Comments

Eng: A novel about a small Norwegian town's reaction (and non-reaction) to the German occupation. Nor: Sidan eg sjølv er frå Sokndal, var dette ei kjekk bok å lese. Eg håper at den bygger på korleis situasjonen faktisk var. Men eg veit ikkje om boka er like spanande for andre. Det er ei sjølvpublisert bok, på godt og vondt. Den kunne godt hatt seg ein runde med ein redaktør - det er mykje "tell" heller enn "show". Samtidig er det ikkje sikkert at boka hadde overlevd ei runde gjennom eit etablert forlag, så eg er sånnsett nøgd over at ho likevel blei publisert.

Eng: Pretty much a sequel to The Martian - and that's not a bad thing.

Nor: Eg likte veldig godt "The Martian" då eg las ho, det er noko med problemløysing og det å tilpasse seg det ein har, som er tilfredsstillande å lese. Det er truleg det same som eg likte med MacGyver. Denne boka handlar om ein annan kar i ein annan situasjon, men opplegget er det same: ein mann med litt nerdete humor og mykje vitskapleg kompetanse må kjempe om å overleves i verdsrommet. Men her går ein steget vidare inn i science fiction, noko som fungerer bra. Samtidig så følest det av og til litt intimt å lese bøker som dette, då hovudpersonen utan tvil er ei forlenging av Weir sjølv. Ein slags dagdraum.

Jeg forstår godt at dette er en roman som har slått an, og jeg følgte historien ivrig. Boka starter som et forsøk på magisk realisme i Sør-Amerika, men med en hovedperson som er litt guttebok-aktig - en heltmodig gutt som blir flink i det meste. Men der første del av boka handler om hans kløkt, hvor vakker naturen er og hvor fæle mennesker kan være, er andre del mest en slags "forfatterens dagdrøm". Men jeg kommer definitivt til å oppsøke oppfølgerne.

Provoserende, tankevekkende og glimrende skrevet. Essayet svinger seg umerkelig gjennom det ene temaet og bildet etter det andre, og de sklir så fint over i hverandre at en glemmer at det er møysommelig komponert. Det er også noe fint med å lese ei tekst som åpenbart er skrevet av noen langt over ditt eget nivå, men samtidig føle at en henger med i svingene...selv om jeg åpenbart ikke klarer å gjengi hennes poeng om mimesis nå i ettertid.

Nå har jeg snart lest det meste (jeg vet om) av utgivelser knytta til Don Rosa, så mye av det som sto i denne (uautoriserte) biografien kjente jeg egentlig til - men langt ifra alt, og det var også interessant å få det hele satt i en sammenheng. Særlig Don Rosas møter og kommunikasjon med Carl Barks var interessant å lese noe utfyllende om.

Jeg hadde fått for meg at dette var en mer direkte oppfølger til historien til Vidkun-karakteren i TV-serien "Kampen for tilværelsen", men det er mer en alternativ versjon av hans vei inn i... dyreskjending. Boka tar dette håpløst vulgære bakgrunnsteppe og bruker det som utgangspunkt for å vise hvordan en gruppe mennesker blir radikalisert. Det er ikke en intelektuell øvelse i å gå god for dyreskjending, det virker som om det er valgt nettopp fordi det er så åpenbart uforsvarlig. Men boka klarer på Loes enkle vis å få frem hvordan samhold kan fylle tomrommet i ensommes liv. Boka er tidvis veldig morsom, tidvis drøy og trolig best for dem som vet at de liker Loes stil.

Jeg har ikke sett TV-serien (enda), og jeg visste ikke at den var basert på ei bok før jeg så den i en bruktbutikk. Boka forteller (den kontrafaktiske) historien om da Tyskland og Japan vant andre verdenskrig, og vi følger en gjeng ulike personligheter i USA - som nå er delt mellom Tyskland og Japan. Ett aspekt ved boka er skildringa av denne alternative virkeligheten, og det er unektelig spennende å få et innblikk i hva som kunne ha vært. Men boka bruker overraskende lite tid på dette, og fokuserer heller på dramatikken i livet til et knippe figurer som er mer indirekte knyttet til storpolitikken. Og det fungerer bra. Ellers: Jeg likte godt hvordan "boka-i-boka" blir utforska, men er ikke særlig imponert av orakel-opplegget.

Denne boka dukka opp på ei liste over klassikere, men var den eneste på lista jeg ikke en gang hadde hørt om. Så jeg kasta meg inn i den uten å lese meg noe opp først. Boka er en slags thriller, men den er tidvis absurd, satirisk og leker en del med språket. Derfor ble jeg umiddelbart minna om Douglas Adams, Terry Pratchett og den typen britisk litteratur. Plottet kunne vært en episode av The Prisoner: En poet blir verva inn i en (anti-)intellektuell politistyrke som skal avdekke en anarkistkonspirasjon. Men så baller det på seg i alle retninger. Slik sett var det ei overraskende bok å finne på en klassikerliste, men fornøyelig å lese fra ende til annen (selv om den noe allegoriske slutten ikke var så spennende).

En passelig liten roman om to personer som er på joggetur i samme skog, men som begge går seg vill og ender opp med å måtte overnatte i en gapahuk sammen. Selv om situasjonen virka litt konstruert, likte jeg veldig godt hvordan vi ble kjent med de to hovedpersonene - og hvordan deres usikkerhet og lengsel gradvis kommer frem. Jeg må lese mer av Helle Helle.

Beaton lager tegneserier om hva enn som interesserer henne, og det er gjerne litteratur fra 1800-tallet, historiske figurer, europeisk middelalder eller gamle postkort. Når figurene hun tar utgangspunkt i er kjent, er det en fornøyelse å se dem gjengitt av henne. Men den som gjør at jeg særlig liker "Hark! A Vagrant" er at selv når historiene/karakterene er ukjente, gir hun dem personligheter som gjør det morsomt å lese likevel. Anbefales, både i bokform og på nett.